19. mar, 2018

Slaveopprøret

Historien om Spartacus

I år 73 før vårt id lå det en liten by ved navn Capua ca. 150 kilometer sør for Roma. Her drev Lentulus Batiatus en slaveskole med minst 200 gladiatorer på skolen. Her var slavene innesperret som i et fengsel og ble trent opp til å bli gladiatorer.

Sommeren i år 73 f.Kr. rømte en håndfull av dem fra skolen og startet det største slaveopprøret noensinne. 

Historikeren Plutark skriver: “Bare 72 mann greide å kjempe seg ut av skolen med våpen som de hadde skaffet seg fra skolens kjøkken. Det var kniver og diverse redskap. Ikke mye til våpen, men på flukt gjennom Capuas gater støtte de på noen kjerrer med gladiatorvåpen som skulle fraktes til en annen by. Etter å ha bevæpnet seg med disse våpnene, hadde gladiatorene ingen problemer med å kjempe seg ut av byen.” De var jo tross alt trent til å sloss.

Utenfor Capua, da de hadde kommet i skjul, valgte de Spartacus som sin leder. Han var Thraker, et folkeslag som levde i det som i dag er Bulgaria og Nord-Hellas.

Spartacus var en fribåren Thraker som frivillig hadde tjenestegjort i den romerske hærens hjelpetropper, og det er sannsynlig at Spartacus deserterte fra hæren og levde av røvervirksomhet. Han ble fanget etterhvert og solgt til slaveri som straff. På slavemarkedet ble han solgt til Batiatus og endte dermed opp i hans gladiatorskole.

Spartacus og slavene ville ta hevn

På sin ferd videre, nedkjempet gladiatorene romerske soldater som hadde blitt sendt etter dem fra Capua. Deretter flyktet opprørsbanden sørover til  åslandskapet langs vulkanfjellet Vesuv, hvor de slo leir. Underveis plyndret de både gods og gårder og de befridde slaver. Friheten, plyndringer og hevn over gårdeiere eller slavepiskere fikk mange slaver til å slutte seg til opprørsbanden.

Spartacus bande var nå blitt så stor at det utgjorde en trussel. En romersk hær på 3000 mann ble sendt av gårde for å nedkjempe opprøret. Hæren besto primært av sivile romere. De var med andre ord en militshær.

Opprørernes leir lå i et vanskelig tilgjengelig sted ved Vesuv. Det vil si at romerne bare kunne komme opp til leiren via en trang passasje. Det var risikabelt, og  i stedet for å angripe slo romerne leir nedenfor passasjen for å sulte ut gladiatorene og slavene.

Plutark forteller at opprørerne i ly av natten besteg toppen av fjellet og tok seg ned på motsatt side ved hjelp av sammenflettede vinranker. Deretter gikk de rundt fjellet, angrep den romerske leiren bakfra og slo hæren sønder og sammen. Spartacus hadde dermed overlistet og slått en romersk hær for første gang. Men det var bare en militshær. De fleste romerske legioner befant seg i provinser som for eksempel Spania, Hellas og Tyrkia.

Senatet så ned på opprøret

Romerrikets ledere, som på den tiden besto av konsuler og senatorer, så på opprørerne som en gjeng gladiatorer og slaver som ikke var særlig til motstandere.

I begynnelsen tok senatet derfor ikke opprøret alvorlig, og opprørerne befridde tusenvis av slaver som sluttet seg til dem. De røvet, voldtok og drepte romere på sin vei. Først sent på høsten i år 73 før vår tid sendte senatet to legioner på omkring 10 000 mann under ledelse av Romas militærkommandant Publius Varinius, etter opprørerne.

Militærgeniet Spartacus

Spartacus hadde vært smart ved første møte med militsen, men nå viste han seg også som en militærstrateg. Han ville ikke møte romerne på åpen slagmark. I stedet trakk han sine styrker tilbake slik at når Varinius ville innhente slavene så ble hæren hans spredt. Fortroppen på 2000 mann kom for langt vekk fra hovedstyrken. Spartacus så det, snudde og slo den romerske fortroppen. Så overrasket han en annen romersk hærenhet mens kommandøren av denne, general Cossinius, befant seg i velfortjent avslappende badetermer. Det skulle bli et skjebnesvangert bad for den romerske enhetens general.

Spartacus angrep så den svekkede romerske hovedstyrken  og utraderte den. Varinius unnslapp, og ba senatet i Roma om forsterkninger.

Sør-Italia var nå på opprørernes hender. De plyndret en lang rekke byer og inntok havnebyen Thurii. Der trente Spartacus slavene til krig og fikk samtidig produsert våpen. Hæren hadde nå vokst til 70 000, men blant disse var det også en del kvinner, barn og gamle.

Med en så stor hær ble det naturlig nok splittelse, og galleren Krixos tok med seg flere tusen mann på plyndringstokt. Samtidig sendte Senatet i Roma 40 000 man etter Spartacus og hans slavehær. Splittelsen ble skjebnesvanger men i første omgang for Krixos som ble innhentet av romerhæren og drept. Spartacus kom seg unna og han marsjerte da nordover mot Alpene, der han, på sin vei, slo to romerske hærer. Ettersom mange i hans hær var germanere og gallere ville han føre slavene ut av Romerriket slik at de kunne dra hjem til sine egne land. Men i stedet for å krysse Alpene ble Spartacus overtalt til å fortsette plyndringene i Italia. De mange seierne hadde gått til hodet på hans menn, og de ble etter hvert overmodige. Spartacus hæren vendte om mot sør.

I mellomtiden hadde den romerske politikeren og feltherren Lucinius Crassus samlet en hær på hele 50 000 mann som forfulgte slavehæren. Etter noen sammenstøt trakk Spartacus seg tilbake til halvøya Rhegium – helt på sydspissen av Italia. Herfra ville han krysse stredet til Sicilia med hele hæren sin.

 

Nå ville Spartacus etablere en fristat

I noen historiske akriver er det mye som tyder på at Spartacus ville opprette en fristat for rømte slaver på øya og fortsette krigen mot Roma herfra. Andre historikere mener at slavene anså det enklere for dem å flykte via sjøveien.

I Middelhavet var det på den tiden fullt av pirater fra det sørlige Tyrkia som ville seile dem ut av Romerriket mot betaling. Spartacus betalte noen pirater for at de skulle seile hæren hans over stredet. Men piratene snøt Spartacus, og de dukket aldri opp med skipene.

Historiske kilder beskriver:  "Crassus sperret av halvøya ved å bygge en 55 kilometer lang voll og grav med tretårn og palisader fra kyst til kyst. Han ville sulte slavehæren til døde. Slavene stormet vollen flere ganger, men ble slått tilbake.

De forsøkte også å krysse stredet til Sicilia på tømmerflåter, men strømmen var for sterk.

Allikevel i et desperat forsøk så greide slavehæren til slutt å trenge over vollen til Crassus og flykte til Brindisium – Italias hæl.

Her håpet slavene å finne noen skip. Romerske hærstyrker fra Hellas hadde samtidig gått i land i byen, og hjemkalte legioner fra Spania hadde også nådd fram. Det uungåelige måtte skje. Crassus innhentet slavehærens hovedstyrke ved Nares Lucaniae, der vant han en overlegen seier over en sliten slavehær. Blant de falne var  Spartacus, som døde kjempende. Ifølge historikeren Plutark greide 5000 slaver å flykte, men de støtte på de spanske legionene og ble slaktet ned av dem.

6000 soldater fra slavehæren ble imidlertid tatt til fange. Det skulle statueres et eksempel. Til skrekk og advarsel mot nye opprør, ble alle 6000 korsfestet langs veien Via Appia mellom Roma og Capua. 

Men Spartacus’ lik fant romerne aldri.